Jeg lukket øynene igjen, og endelig falt jeg i søvn. Bare kvarteret etter ringer klokken. Opp og hopp. På tide å våkne, og gjøre seg klar til en ny skoleuke. Jeg orket ikke å reise meg opp, og trakk dyna godt over hodet. Innhentet av virkeligheten, stod jeg motvillig opp å gikk på badet. Nesa mi føltes vond og sår. Blod. Det er akkurat første gang denne uken. Hva er det som skjer? Ligger jeg å slår meg selv når jeg sover? Tar jeg rennafart i søvne og røper inn i veggen med nesa først? Nei, ikke vet jeg, men den er fortsatt øm. Det er ikke mye jeg har mer lyst til enn å sove nå. Er det ikke fryktelig unødvendig å være utslitt og skolelei bare måneder før sommerferien? Bare måneder før jeg befinner meg på enten et stort, ukjent universitet eller ute i arbeidslivet. Jeg trenger virkelig større motivasjon til å studere videre, for nå frister det mye mer å tjene penger og leve livet litt. Eneste som kan redde meg fra et friår eller å droppe videre utdanning nå er en skikkelig ferie. Da snakker jeg ikke om en restplass på et 3 stjerners hotell i syden en sår uke. Da snakker jeg om mist 2 uker i et avslappende paradis. Hadde ikke akkurat blitt lei meg om jeg kom hjem, og det lå to billetter på stuebordet. Men det er jo lov å drømme, eller hva?